Bak enhver utfordrende adferd er det enten et uløst problem eller en forsinket ferdighet.
Dette er mantraet til psykiateren Ross W. Greene i boken Utenfor. Greene argumenterer for at barn med adferdsutfordringer hverken er oppmerksomhetssøkende, manipulerende, grensetestende, trassige eller umotiverte, men at de ikke har utviklet ferdighetene de trenger for å oppføre seg akseptabelt.
Greene har utviklet metodikken Collaborative&Proactive Solutions (PGS-modellen på norsk) som tar utgangspunkt i at barn med adferdsutfordringer mangler ferdigheter som må læres for at de skal kunne opptre på en måte som er bra for dem selv og omgivelsene.
Greene er motstander av et ståsted som han mener er utbredt, nemlig det at et barns adferd har en virkning for barnet som gjør at det fortsetter å opptre på en utfordrende måte. Et slikt ståsted fører til en feilslutning om at lærere, foreldre og andre voksne må straffe barnet for å få slutt på denne adferden. Greene mener på sin side at barna ikke utfører en adferd fordi det virker for dem, men fordi de har uløste problemer, altså befinner de seg i situasjoner som de på egenhånd ikke klarer å navigere ut fra.
Barn som har utfordrende adferd sliter med å innfri de forventninger vi voksne setter. Greene sier at det er hovedsakelig tre måter å håndtere forventninger som ikke innfris på:
Voksne pålegger barnet sin vilje når barnet ikke innfrir den voksnes forventning. Dette er en svært populær måte vi voksne håndterer problemer eller uinnfridde forventninger på, også i andre sammenhenger utenfor skolen.
Voksne legger bort forventningen fullstendig, i det minste midlertidig. Dette løser ikke det grunnleggende problemet, og lærer heller ikke barnet tenkeferdigheter.
Barnet og den voksne engasjeres i en prosess for å løse et problem eller en uinnfridd forventning på en realistisk og gjensidig tilfredsstillende måte.
Greene er tilhenger av sistnevnte strategi, og er opptatt av det proaktive aspektet. Greenes legger vekt på å hjelpe barna å tenke igjennom, identifisere og sette ord på bekymringene som kommer forut for utfordrende adferd, til å ta situasjons-betingede faktorer og andres perspektiv med i betraktningen, og gå bort fra sin opprinnelige løsning, til å komme frem til alternative løsninger, samt til å overveie hvorvidt disse løsningene er realistiske og gjensidig tilfredsstillende, og til å snakke om problemer uten å miste kontrollen.
Dette er ikke enkelt og må gjøres stegvis. Modellen innebærer flere steg.
Steg 1: Empati
Den voksne søker å forstå barnets bekymringer eller perspektiv relatert til et gitt problem. Barn har legitime bekymringer, men de er ofte vant til at deres bekymringer fortrenges av de voksnes bekymringer. Hvis et barns bekymringer forblir uidentifisert og oversett, vil barnet ha lite igjen for å samarbeide med deg. For å lykkes med dette steget, må den voksne unngå å trekke forutinntatte konklusjoner om barnets bekymringer.
Steg 2: Definer problemet
Her skal den voksne ta sine egne bekymringer eller uinnfridde forventninger opp til vurdering. Her er målet å forene barnets og den voksnes bekymringer. Her er det viktig at den voksne argumenterer på en måte som barnet kan identifisere seg med, og ikke basert på den voksnes forventninger eller regler, men heller hvordan deres adferd gjør andre barn utrygge eller såret. I denne fasen skal ikke den voksne vurdere løsninger. Dette skjer i steg 3.
Steg 3: Invitasjon
Når begges bekymringer har kommet frem i dagen, er den voksne og barnet klare for å tenke ut potensielle løsninger som vil imøtekomme disse bekymringene. Dette steget kalles invitasjon fordi den voksne simpelthen inviterer barnet til å løse problemet i felleskap. Her er det viktig at barnet inviteres til å være den første til å komme med løsningsforslag, og at de begge er på samme lag. Her gjelder det å komme frem til det Greene kaller en genial løsning: enhver løsning der begge parter er enige i at den er realistisk og gjensidig tilfredsstillende.
ความคิดเห็น